Stabilitet og kontinuitet

Begynnelsen av pandemien var vanseklig og stressende for meg, slik den sannsynligvis var for de fleste. Jeg fikk ikke lov til å jobbe og treningsøkter i undervisningen hans ble stanset. Jeg kunne forstå årsaken bak det hele og var glad for at vi bestemte oss for å holde oss trygge. Likevel var de to viktigste tingene som var viktige for meg og som strukturerte uken min borte og jeg følte en følelse av tap. Jeg begynte å følge en rigid timeplan inkludert å øve hans lære i en time hver morgen for å holde tritt og holde meg i form, og jeg oppfordret alle til å gjøre det samme. Snart var jeg utslitt. Bekymringen og angsten min vokste og jeg holdt fast på timeplanen min enda strammere fordi jeg ikke visste hva annet jeg skulle gjøre.

Jeg ble så glad da den første invitasjonen til chanting på lørdagene kom. Jeg klarte nesten ikke å chante fordi jeg gråt så mye. Jeg skjønte plutselig hvor ensom og skjør jeg følte meg. Å se folk og innse at de fortsatt var der var en så stor lettelse. Over tid begynte jeg å føle meg roligere og regelmessigheten av chantingen hjalp mye med det. Jeg visste fortsatt ikke når situasjonen ville endre seg, men det plaget meg ikke så mye lenger.

Den første nedstegningen tok slutt og jeg fikk lov til å jobbe igjen – men igjen var jeg bekymret fordi denne gangen forstyrret arbeidet mitt muligheten til å praktisere hans lære. Jeg har uregelmessige arbeidstider og uregelmessige arbeidsdager. Så selv om jeg var glad i å jobbe, var jeg også trist over at jeg ikke kunne delta på lørdagsmøtene. Jeg prøvde så godt jeg kunne å fortsette å øve for meg selv, men syntes det var vanskelig. Jeg følte meg konstant avbrutt av ytre omstendigheter. Jeg var dypt frustrert.

Under den andre nedstengningen kunne jeg bli med på lørdagsmøtene mer regelmessig igjen. Jeg var fortsatt bekymret for jobbsituasjonen min, men hadde akseptert at det ikke var noe jeg kunne gjøre med det, og at jeg måtte bare følge med på det som skjedde. Budskapet jeg hørte på lørdagene gjentok seg “Ikke bekymre deg. Bare fortsett å gjøre det og ikke bekymre deg” og jeg begynte å innse at det var noe jeg kunne gjøre i stedet for å bare føle meg maktesløs. Denne gangen gikk jeg ikke tilbake til den strenge timeplanen min, men jeg begynte å øve litt hver dag. Å øve i stuen føltes rart til å begynne med og så ble det mer naturlig. Fokuset mitt endret seg og jeg begynte å innse at jeg ikke trengte å holde tritt med noen eller bevise noe. Jeg kunne bare øve uten annen grunn enn å nyte det. Så endret følelsen seg. Følelsen av en forbindelse gjennom hele kroppen var så tydelig, som om jeg kunne se Tensegrity-modellen inni meg. Følelsen var så tydelig at alt hang sammen og fungerte og beveget seg sammen. Tidligere hadde jeg ofte hørt – og sagt selv – at i læren hans hang alt sammen og beveget seg på samme tid og fullførte på samme tid. Men å tenke det og føle det er to vidt forskjellige ting. Denne nye følelsen var en åpenbaring som fylte meg med glede og ro. Det gir også en veldig beroligende følelse.

Jeg elsker å chante på en måte jeg aldri hadde trodd. Tidligere var det hovedsakelig en sosial aktivitet for meg på starten av morgenen på et program, som jeg likte. Gjennom jevnlig øvelse så har dette utviklet seg. Stemmen min blir sterkere og det er ikke viktig lenger om andre er i samme rom eller om jeg øver alene. Jeg føler meg sterk og mektig når jeg chanter som om ingenting kunne ryste meg.

Jeg lærte mye om meg selv under pandemien. Jeg var overbevist om at jeg ikke var en prestasjonsorientert person, og jeg likte også veldig godt læren hans, at det ikke var noen konkurransetanke bak, og i stedet øvde vi alle sammen. Uten tilbakemeldinger fra instruktører, skjønte jeg imidlertid hvor mye anerkjennelse og oppmuntring som motiverer meg. Jeg vil alltid være den flinke eleven som får skryt av læreren. Under pandemien kom det ingen tilbakemelding på praksisen min fra noen, og jeg oppdaget noe nytt. Tilbakemeldingene kom innenfra i stedet for utenfor. “Hvordan føles det?” fikk en helt ny betydning for meg. Jeg hadde hørt spørsmålet mange ganger og stilt det mange ganger, men faktisk, for første gang i mitt liv, begynte jeg å bruke det som en veiledning i min praksis.

Selv om jeg ikke alltid kan trene på samme tid på dagen, prioriterer jeg å trene hver dag. Jeg er roligere og føler meg mer stabil i kropp og sinn. Ting er fortsatt ustabilt og uforutsigbart rundt meg, men gjennom min selvutøvelse har jeg funnet en stabilitet og kontinuitet som ikke påvirkes av ytre omstendigheter. Denne følelsen gjør meg sterkere, og jeg er takknemlig for tålmodigheten og veiledningen som har hjulpet og latt meg oppleve det.

I mellomtiden er den andre nedstengningen over og begrensningene er ferre. Jeg jobber igjen og kan ikke lenger delta på møter så regelmessig som jeg ønsker. Men jeg er ikke lenger så bekymret. Jeg deltar når jeg kan. Og jeg fortsetter å øve når jeg kan i løpet av dagen.